- Forandring må starte på toppen

Lleyton Hewitt er ikke den som skygger unna en fight, og nå ligger tennisstjernen i krig med eget forbund. Den tidligere verdenseneren krever forandring, og understreker at forandringen må starte på toppen.

Lleyton Hewitt har lenge vært misfornøyd med tingenes tilstand i australsk tennis, og har gitt uttrykk for at ledelsen i det australske tennisforbundet må byttes ut for å kunne snu den negative trenden. Hewitt er i dag den eneste aussien blant de 20 beste på ATP-rankingen. Norge og Australia kan selvfølgelig ikke sammenlignes som tennisnasjoner, men hovedutfordringen synes å være den samme: De samme folkene blir sittende år etter år uten å bli stilt til ansvar for manglende resultater, og det er vanskelig å rydde opp i etablerte maktstrukturer. Til stor frustrasjon for Hewitt ble sjefen for Tennis Australia, Geoff Pollard, forleden gjenvalgt for ytterligere en periode til tross for iherdige forsøk på å kaste ham. 65 år gamle Pollard har sittet siden 1989, og gikk seirende ut av en votering mot den tidligere toppspilleren Paul McNamee. Motkandidaten har også vært direktør for Australian Open. I følge flere kilder skal den hemmelige voteringen ha vært svært jevn. Hewitt sier til en australsk radiokanal at ledelsen i australsk tennis nå snart må få opp øynene og kaste et kritisk blikk på seg selv og hvor tennisen er på vei. Hewitt har lenge kritisert Pollard åpenlyst, og har gått i bresjen for å få kastet ham. Nå håper Australias største tennisstjerne at hans engasjement og tydelige kritikk får folk til å tenke seg om og at man grundig vil vurdere de oppnådde resultatene det kommende året. Lleyton Hewitt etterlyser en sterk og tydelig leder som kan fatte beslutninger til tennissportens beste. Derfor vil han starte med å bytte ut tennispresidenten.


KREVER FORANDRING: Lleyton Hewitt mener at forandring må starte på toppen.
(Foto: Getty Images)

SE AVSTEMNING HELT NEDERST PÅ SIDEN: ER DU ENIG I AT FORANDRING MÅ STARTE PÅ TOPPEN?

Hvem bør lære av hvem?

Denne bloggen skulle egentlig handle om tennis. Det gjør den, på sett og vis. Siden generalsekretæren i Norges Tennisforbund i fullt alvor mener at tennisen kan lære av fotballforbundet, må det nødvendigvis bli en god del fotball også. De fleste har kanskje allerede forstått at jeg er mildt sagt tvilende til om NFF har noe som helst å lære bort til noen. Spørsmålet er heller hva NFF kan lære og av hvem.

Norge fikk som kjent grisebank av Nederland i VM-kvalifiseringen, men Drillo gikk i kjent stil ut og mente at nederlandsk fotball hadde mye å lære av Norge... Det fikk meg til å gjøre følgende tankeeksperiment: Mange husker kanskje Eddie Edwards - bedre kjent som Eddie The Eagle? Den notorisk håpløse britiske engelske skihopperen som aldri kom over kulen? Hva om han hadde gått ut og hevdet at norske skihoppere hadde mye å lære av ham? Mange hadde trolig reagert med vantro og oppgitthet. Omtrent like dumt som om skøytetreneren for Madagaskar skulle si til vår skøytetrener Peter Müller at Norge har mye å lære av ham.


MYE Å LÆRE BORT: Drillo sammen med assistenttrener Ola By Rise. Drillo mener nederlandsk fotball har mye å lære av Norge...
(Foto: Getty Images)

Det har vært argumentert med at fotballen har gjort noe ”riktig”, siden det er så mange som driver med (”spiller” er å ta for hardt i) fotball i de yngre aldersgruppene her til lands. Forklaringen på at så mange driver med fotball er trolig ganske enkel, så får hver og en gjøre seg opp en mening om hva som er ”riktig”. Nøkkelbegrepet er ”oppbevaring av barn”. I en hektisk hverdag der mange foreldre synes det er en utfordring å få tid og overskudd til egne barn, synes mange det er greit å ”sette bort” barna til diverse aktiviteter. Kvaliteten på aktiviteten og hvilken oppfølging barna får, er av sekundær betydning. Et godt eksempel på dette er de mange fotballskolene som arrangeres over hele landet hver eneste vår/sommer og høst. Dette er ikke noe annet enn oppbevaring av barn til høy pris, uten trenere med kompetanse, uten noen plan for hva som faktisk skal læres bort, og med et så dårlig innhold at barna for det meste overlates til seg selv. Jeg snakker av egen erfaring, og har gjennom flere år også fått tilsvarende tilbakemeldinger fra mange – både fra barna selv og fra foreldre.

Utbyttet fra en fotballskole/fotballeir bør selvfølgelig være noe mer enn en T-skjorte (som regel sponset av Tine, uten at noen skriker opp om reklame rettet mot barn…), ball, sekk (som regel også sponset av Tine) og kanskje autografen til en eller annen fotballkjendis som slenger innom.
For mange klubber har ikke fotballskolene noen annen funksjon enn rene pengemaskiner. Det lokkes ofte med at profiler fra A-laget skal være med, men ofte ser man ikke snurten av disse. Klubbene benytter heller yngre juniorspillere, ja sågar guttespillere, med begrenset fotballkompetanse og minimal pedagogikk. Det er ikke lett å finne noen som har hatt fotballfaglig utvikling ved å delta på disse fotballskolene. Jeg kjenner faktisk ikke til en eneste. Holdningsmessig er det også så som så. Jeg har for eksempel aldri hørt så mye banning som etter at min egen sønn hadde deltatt på fotballskoler. Sponset av Tine - må vite.

Godt da – at det finnes fotballskolekonsepter utviklet og drevet av anerkjente utenlandske klubber, og at disse etter hvert også tilbys barn og unge her på berget. De siste årene har vi sett en tendens til at utenlandske fotballskoler ønsker å etablere seg også i Norge.
For noen år siden kunne selveste AC Milan tilby fotballskole i Asker og Bærum, men – ikke overraskende – da ble det bråk. Norske ”bedrevitere” (som det av en eller annen merkelig grunn er svært mange av i norsk fotball…) var ute og synset i vei, og mange kritiserte opplegget nord og ned. Milans fotballskole ble også motarbeidet av fotballens egne organer. På toppen av det hele kostet det en god del penger (!) å delta, noe som heller ikke passet ”den norske modellen” som synes å være basert på prinsippet ”dyrt og dårlig”. Milan-modellen var derimot basert på prinsippet ”noe dyrere men veldig mye bedre”. I dag er Milans fotballskole etablert som et tilbud for de som ønsker å utvikle seg, og den høster bare godord fra deltakerne. Det bør bety noe.

For noen år siden planla også selveste Liverpool en fotballskole i Norge, nærmere bestemt i Øyer, men Norges Fotballforbund var - nær sagt selvfølgelig - skeptiske til dette, selv om barna her trolig risikerte å lære mer på en time enn de ellers ville lære på en uke på ”Tine-skolen”… Likevel ville NFF nekte unge fotballspillere noe av den beste kompetansen de kunne få. Har vi kanskje en slik overflod med talenter der ute? Eller er det slik at det er typisk norsk å være god så vi vil ikke ha noen rovdrift på ungene våre? NFF ga ikke noe svar på hvorfor de ikke ønsket at det skulle arrangeres en fotballskole av kvalitet, fremfor en Tine-cup eller en lokal fotballskole der avdankede tredjedivisjonsspillere lærer ungene om samhold og lek, og minimalt om ”the beautiful game”.


LITE Å LÆRE BORT? Da selveste Liverpool for noen år siden ville tilby fotballskole i Norge, ble de motarbeidet av fotballens organer her hjemme...
(Foto: Getty Images)

Jeg har i mitt forrige innlegg på denne bloggen tatt opp den slående kontrasten mellom den filosofien som ligger bak det anerkjente Ajax-akademiet i Nederland, og de håpløse og bakstreverske norske barneidrettsreglene. Drillo mener som kjent at Nederlandsk fotball har mye å lære (!) av Norge, de som derimot mener at Norsk fotball har mye å lære av utlandet trenger imidlertid ikke bare å se mot Nederland. Island er også et nærliggende eksempel.
Reidar Vågnes, spiller- og trenerutvikler, har brukt erfaringer fra islandsk breddefotball i de ulike spiller- og trenerprosjektetene han har vært involvert i. Og på Island har de lenge rangert spillere under 12 år. Vågnes kan fortelle at de på Island organiserer lagene fra spillerne er 8 år gamle. Begrunnelsen er at de som ikke er på førstelaget skal ha en ”drive” for å stå på og trene hardere for å komme på førstelaget. Altså en stikk motsatt holdning enn i Norge. Her har vi en parallell til tennisen, der generalsekretæren i Norges Tennisforbund argumenterer for å droppe rankingen i U14, av hensyn til de spillerne som ”hater å se navnet sitt lenger nede på listen”, i følge Sartz-Knudsen. Han kan derfor umulig ha noen tro på at spillere lenger nede på listen får en ”drive” og en ekstra motivasjon for å stå på og trene hardere for å klatre på rankingen. Dette minner meg om karakterdebatten i skolen, der sosialistene tradisjonelt har ment at karakterer er ”noe herk” fordi karakterer skaper skoletapere. At karakterer gir en pekepinn om hvor man står i et fag og kan spore til ekstra innsats, synes å være en fremmed tanke for enkelte.

Men tilbake til Sagaøya: Spissingen i barnefotballen er ikke alene forklaringen på at islandsk fotball har eksportert et imponerende antall proffspillere til utlandet. Det skyldes også at det blir drevet godt i små, men faglig sterke klubbmiljøer. Her kan Norge ha noe lære, mener Vågnes.
Han understreker at vi må passe på at vi ikke bygger ned de små utviklingsmiljøene ute i klubbene. I stedet må vi styrke dem. Vi må gi de små klubbene tro på seg selv, følelsen av å være viktige og tilføre dem kompetanse. På den måten kan de fortsette og levere gode ”fotballemner” til toppklubben. Og så må vi la toppklubbene utvikle toppspillere, for det kan ikke de små klubbene gjøre.
Her hjemme mener tennisforbundet at spillerutvikling primært bør skje i klubbene. Det er positivt, men da må NTF også ta klubbene på alvor, og oppmuntre og støtte de klubbene som tør å satse. Talentfulle spillere som vil noe med tennisen og som er innstilt på å jobbe hardt for å utvikle seg, søker naturlig til klubbmiljøer med kompetanse, et sunt konkurranse- og prestasjonsmiljø, og en holdning som er preget av at det er både lov og mulig å bli god også i Norge.

Jeg avslutter også dette innlegget med et eksempel fra ishockeyen, der Norges beste klubb Vålerenga har sett seg lei på at de yngste spillerne ikke får de beste trenerne. Derfor ansetter VIF Hockey utlendinger med høy trenerutdannelse for å gjøre hockeyungene gode. Vålerengas Stig ”Myggen” Johansen har mangeårig erfaring som spiller både på klubb- og landslagsnivå, og har Norges høyeste trenerutdannelse. Han mener at ingen foreldre ville sendt barna sine på skolen om de visste at de ikke hadde lærere, og sammenligner det med å trene ishockey uten å ha en skikkelig trener. Myggen mener vi i norsk hockey har sett altfor mange eksempler på at en tilfeldig far trener et lag, uten annen kunnskap enn å ha et par skøyter og en fløyte, fordi han har hatt sønnen eller datteren på laget. Det er ikke bra i det hele tatt, mener Johansen. Parallellen til fotballen er klar, og også i norsk tennis finnes det urovekkende mange som i fullt alvor mener at det ikke er så farlig hvem som slippes løs på barna. I Vålerenga Hockey har de nå flere heltidsansatte trenere for aldersbestemte lag. Trenerne har en utdannelse som tar fem-seks år, i Norge gjør man unna trenerutdannelsen på et par langhelger…

De siste sesongene har Vålerenga tatt opplæringen seriøst, og klubbens skøyteskole har vært en suksess med rundt 150 påmeldte hver sesong. Får man 30-45 av disse til å fortsette på knøttelaget, regner klubben med at noen vil ende opp som A-lagsspillere om noen år. Stig Johansen understreker at man må starte i bunnen og gi de yngste de beste trenerne. Det er der grunnlaget legges. Det synes å være bedre kompetanse på Jordal Amfi enn på Ullevaal Stadion.


MYE Å LÆRE: Ruud van Nistelrooy, Joris Mathijsen og Giovanni von Bronckhorst jubler etter å ha mottatt tilbud om plass på Tines fotballskole.

Ingenting å lære av fotballforbundet.

Generalsekretæren i Norges Tennisforbund har fått det for seg at tennisen har mye å lære av fotballforbundet. Det er en usedvanlig dårlig tanke.

Fotball-VM i Sør-Afrika til sommeren går uten Norge, og det begynner å bli lenge siden Norge kvalifiserte seg til et internasjonalt mesterskap. Da snakker jeg om den fotballen som betyr noe på verdensbasis: Herrefotball. Norge har null tradisjoner og fint lite å vise til av resultater som har gitt internasjonal oppmerksomhet. I skrivende stund ligger Norge som nummer 43 på FIFA-rankingen, bak eksotiske land som Honduras og Gabon. Høstens Europacup-innsats kan beskrives som ynkelig, og U21-landslaget blir regelrett avkledd av nasjoner med langt mindre ressurser enn Norge. Kort sagt: Vi suger i fotball.

Da skulle man kanskje tro at de som sitter med ansvaret - de høye herrer i Norges Fotballforbund (den høye kvinnen fikk som kjent sparken...) - ville jobbe hardt og målrettet for at både klubb- og landslag skal kunne hevde seg i den stadig tøffere internasjonale konkurransen, blant annet ved å satse på å utvikle spillere på internasjonalt nivå. Men hva har vi fått? Ballbinger til folket og diverse breddetiltak. Sikkert gjort i beste mening, men lite egnet som indikatorer på Norges utvikling og status som fotball-nasjon. Slike tiltak blir som å skyte med hagle i mørket, uten helt å vite hva man ønsker å treffe. Det er nå engang slik at i fotballen - som i andre idretter - heter den relevante måleenheten resultater.
Legg så til håpløse regler mot såkalt "topping" og tidlig spesialisering, samt et rigid og talentfiendtlig norsk regelverk for barneidrett, og de fleste skjønner at det ikke blir mange toppspillere av slikt. Videre aksepterer NFF utrolig nok et anti-resultatfokus helt opp til 13-års alder, i utakt med utviklingen i andre land. Utrolig nok tror NFF og Norges Idrettsforbund (NIF) at unger helt opp mot tenårene ikke klarer å forholde seg til resultater, seire og tap dersom det ikke settes opp tabeller og cup-avansement.

Det er kanskje ikke annet å forvente når vi vet at fotballpresident Sondre Kåfjord har begrenset eller ingen toppfotballkompetanse. Han etterfulgte Per Ravn Omdal i presidentstolen, Omdal som etter at han gikk av som fotballpresident har "pushet" fotballbinger over det ganske land og vært talsmann for ren breddetenkning.
Jeg tviler sterkt på om Sondre Kåfjord-administrasjonen besitter de visjonene og den kompetansen som skal til for å bringe norsk fotball videre. Hele NFF synes å sitte fast en jantelov-filosofi som ikke åpner for å bygge noe nytt, friskt og spennende, og som absolutt ikke bør legge premisser for talentutvikling og trenerutdanning i Norge. Verken i fotball eller i andre idretter. Det er nødvendig med en total "shake up" i hele fotballforbundets administrasjon for å få til en helt nødvendig kontinentalisering av norsk fotball.

NFF har vedtatt og fulgt en oppskrift på hvordan man skal støte talentene fra seg. Som far har jeg selv erfart hvor respektløst barna blir behandlet. "Trenerne" i de yngste årsklassene er nemlig mer eller mindre tilfeldig sammenraskede foreldre - gjerne fedre - med mildt sagt variabel fotball- og trenerkompetanse. Jeg var selv en del av et trenerteam for laget som min sønn spilte på fra han var 8 til han ble 10, og opplevde at fotballen var helt uinteressert i hvilke "trenere" som ble sluppet løs på barna. Når man ser på NFFs egne retningslinjer finner man kanskje forklaringen på en slik holdning: "I barnefotballen er det viktigere å være en god aktivitetsleder enn en god trener".
En slik uttalelse har ingen som helst faglig forankring, og må sees på som et rent idrettspolitisk utsagn.

Heldigvis har det etterhvert kommet kritiske røster fra kompetent hold mot en slik tankegang. Teddy Moen i Norsk Fotballtrenerforening mener at barnetrenere trenger tre års utdannelse - ikke 16 timer. Moen tok nylig til orde for en ekstrem utvikling i utdannelsen av barnetrenere.
- Det er klart at det ikke holder med 16 timer. Sett utdannelsen på bachelor- og masternivå. Dette er pedagogisk arbeid og bør ikke stå tilbake for en vanlig lærerutdannelse, uttalte Moen nylig til TV2-sporten. Det er å ta barna på alvor og vise dem respekt. Fotballforbundets holdning med å slippe trenere uten skolering løs på barna, er respektløs. Dessverre registrerer jeg mye av den samme holdningen i tennismiljøet: Mange - særlig blant de eldre "gutta" (og de er det mange av i norsk tennis) - mener i fullt alvor at de yngste barna kan avspises med de billigste og dårligste trenerne, eller at de kan bli "trent" av folk helt uten skolering. Tennis er en teknisk mer krevende idrett enn fotball, og det er viktig å legge grunnlaget for en god teknikk i tidlig alder. Derfor er en slik holdning utrolig skadelig. De yngste barna bør selvfølgelig ha de beste trenerne.

Skal Norge bli bedre som fotballnasjon må vi begynne å samle de beste slik at de kan trene sammen. Aalesund Fotballklubb er et forbilde i så måte. Klubben har tatt initiativ til å samle de beste talentene fra en rekke klubber i ung alder (10 - 12 år). I Aalesund mener man at det er mulig med spissing samtidig som man tar vare på bredden. Man erkjenner nemlig at de som har lyst til å bli gode faktisk må få sjansen til det, og at man er avhengig av at de gode talentene skal kunne løfte seg. Men hva opplever AaFK? Jo - klubben føler seg motarbeidet av fotballkretsen (!) som har samme holdning som Fotballforbundet. Rosenborg-stjernen Alexander Tettey har heller ikke mye til overs for den elendige talentutviklingen her til lands. Han mener at Norge aldri vil få frem unge stjerner om ikke spillere blir organisert tidligere enn nå. Tettey kan ikke fatte hvorfor Norge ikke aksepterer det. - Skal vi bli gode i fotball, må vi få opp unge spillere. Hvorfor godtar ikke NFF det? sier RBK-stjernen til VG Nett.

Også tidligere landslagssjef Åge Hareide har etterlyst en debatt om barneidretten: - Du lar ikke en person som er fantastisk til å spille piano, stå og gnikke på ei fele i fem år, har Hareide uttalt. Han mener at det på samme måte blir helt feil å si til en 12-åring som har lyst til å spille fotball på vinterstid at han skal gå på ski. Åge Hareide har etterlyst en bred debatt rundt barneidrett, spesialisering og talentuvikling her i landet. Jeg tror den kommer, men til nå har få vært modige nok til å ta den. Hareide har heller ingen sans for det anti-resultatfokuset som preger NFF, og har gitt uttrykk for at han savner tabeller og resultater i media. - Tabellene var noe av det mest spennende man kunne finne i avisen da man var liten, og de er nå borte. Samtidig så begynner elevene å lese og tolke tabeller når de går på skolen. Hvor er logikken, undrer Åge Hareide, og understreker at alle unger i nabolaget og på skolen selvfølgelig vet hvem som er best til å spille.

Hareide får støtte fra svært så kvalifisert hold: Ole Gunnar Solskjær. Han mener at fotballtrenerne og spillerutviklere i Norge nå må se mot England – og Arsenals trener Arsene Wenger.
United-legenden Solskjær mener de største talentene allerede i 8-9-årsalderen bør få ekstra trening for å «spisse» ferdighetene, mens Wenger mener at de beste spillerne må få skikkelig oppfølgning allerede fra 5-6 års alderen og jobbe der i fra. - Wenger er den beste i verden til å utvikle spillere, så når han sier det slik så bør en høre på det, sa Solskjær til TV2-sporten i sommer. - Vi bør innrømme at vi i Norge har vært for dårlige på spillerutvkling og talentutvikling, slo Solskjær fast.

Tidligere landslagsstrateg Kjetil Rekdal mener dyrking av spillere i ung alder må til for å gjenreise norsk herrefotball. - Tilstanden til norsk fotball er katastrofalt dårlig, konkluderte den mangeårige landslagskjempen overfor Aftenposten i september. - Norges Fotballforbund tenker kun bredde – ikke elite. Jeg mener maktpersonene i norsk fotball bør byttes ut. Det er fotballting til våren, nå er det på tide med nytenkning. Norsk fotball må promoteres på en helt annen måte enn det gjøres i dag, sa Rekdal, og fikk støtte av landslagskaptein og Fulham-proff Brede Hangeland.
-Jeg tror vi kunne startet spesialiseringen tidligere. Fellesskapstanken står sterkt i Norge, i mange andre land er de ikke redd for å la spillerne konkurrere tidligere. Rent personlig synes jeg ikke det er noe galt med konkurranse i ung alder. Det handler om at unge fotballspillere må få utfordringer som er tilpasset etter nivået – ikke nødvendigvis alderen. Det er ingenting i veien for å være på et høyt nivå bare du er god nok og det passer med de utfordringene som trengs, mente landslagskapteinen.

I siste utgave av "Norske Tennismagasinet" (det er forøvrig underlig at det ikke heter "Norsk Tennismagasin" på norsk), kan vi lese at generalsekretær Arne Sartz-Knudsen er overbevist om at tennis har mye å lære av fotballen (!). Dette er hårreisende nok i seg selv, men helt skrekkelig blir det når vi dessuten kan lese at generalsekretæren ble enda sikrere i sin sak etter en samtale med Per Ravn Omdal i fotballforbundet. Sartz-Knudsen konkluderer med at vi "er nødt" til å lære av fotballens eksperimenter med mindre mål og færre spillere på lagene. Med fotballen som forbilde vil han tvinge igjennom flere turneringer med puljespill, der de som har kommet kortest teknisk er "på lag" (?) med andre. Spillere under en viss alder skal tvinges til å spille turneringer med begynnere og kosespillere... Sartz-Knudsen legger dessuten for dagen den samme resultat-forakten som NFF er preget av. Han argumenterer nemlig for å kutte ut rankingen for de under 14 år. Begrunnelsen er kuriøs: Av respekt for de spillerne som befinner seg lenger ned på rankinglisten... I følge Sartz-Knudsen "hater" disse spillerne å se seg selv der. "Logikken" hans synes å være at det ikke er oppløftende eller motiverende for videre satsing å se seg selv langt nede på en rankingliste. Ergo må rankinglister være noe tull, egentlig. De ødelegger bare de sarte sjelene som ikke tåler å se navnet sitt langt der nede.

Hvorfor ha resultater i det hele tatt? Det kan jo ikke være særlig motiverende for en dårlig spiller å tape 6-0/6-0 for en god spiller? Tanken om at både dårlig ranking og tap kan motivere og stimulere til hardere jobbing og videre innsats, har tydeligvis ikke streifet generalsekretæren. Og hva med respekten for de bedre spillerne? Sartz-Knudsen sier absolutt ingenting om hvordan han mener vi bør motivere og legge til rette for de som satser seriøst på tennis og som synes det er gøy å måle seg mot jevnaldrende i form av turneringer og rankingpoeng. Hva blir det neste? Forslag om å spille uten mål i fotball og uten nett på tennisbanen? Det er jo slett ikke alle som treffer mål - selv ikke på såkalt høyt nivå, og mange har opplevd at ballen før eller senere havner i nettet i tennis. Det er egentlig en uting og en opplevelse man burde bli spart for. I det minste bør de sarte norske barnesjelene skånes for dette. Tenk så mye morsommere det vil være å løpe rundt på gresset eller kunsgresset med ballen og ikke måtte tenke på å treffe mål. Jeg er også ganske sikker på at vi ville få oppleve lengre ballvekslinger i tennis om spillerne slapp å tenke på dette hersens nettet som er strukket tvers over banen - som et truende varsel om at det i enhver tenniskamp lurer et latent nederlag...

Om noen få uker samles tennis-Norge til Ting. Om Sartz-Knudsen får gjennomslag vil det være tragisk for unge spillere med talent og ambisjoner og et stort tilbakeslag for muligheten til å utvikle toppspillere her til lands. Generalsekretæren legger opp til en større grad av ensretting i norsk tennis fremover, og viser igjen til Norges Fotballforbund: Det viktige og avgjørende grepet fotballen tok var å gjøre endringene obligatoriske, mener Arne Sartz-Knudsen. Vi andre kan bare spørre med stor undring: Hvor har dette ført fotballen og hvor står Norge som fotballnasjon? Har vi fått flere spillere på internasjonalt nivå? Har landslaget levert gode prestasjoner og gode resultater over tid? Har norske klubber opplevd suksess i Europa? Svaret er et rungende nei på alle tre spørsmål. I Norge pågår det nå en debatt om hva fotballen har gjort galt, mens Arne Sartz-Knudsen vil lære av fotballen... For meg blir dette helt meningsløst.

Dessverre kommer det signaler i feil retning også fra tennispresident Per Wright. Han vil riktignok innrømme regioner og klubber "en viss frihet" (!), men står for den samme ensrettingen og er derfor klar på at Handlingsplanen som vedtas på Tennistinget skal følges.
Aller verst er et såkalt "absoluttforslag" som vil bli fremmet på Tinget, om at alle U12-turneringer skal spilles på mindre baner. Jeg kjenner U12-miljøet rimelig godt, og er helt sikker på at det er helt uinteressant for de beste å spille på mindre bane. Nivået i U12 er ganske høyt, og klassen har stor bredde. Jeg har ikke hørt en eneste klage på at banen er for stor. Blir dette vedtatt bør Per Wright personlig møte opp på turneringer, se 11- og 12-åringene inn i øynene og fortelle dem at de voksne har funnet på at de ikke skal få spille på ordentlig bane. Forslaget er arrogant og respektløst overfor barna, og jeg vil appellere til alle gode krefter i tennis-Norge om å forkaste det.


PLAY & STAY? Joe-Wilfried Tsonga og Fernando Verdasco synes det er gøy å spille på liten bane med lavt nett...
(Foto: Getty Images)

Det finnes mange undersøkelser om at for få utfordringer for de med best utviklingsmuligheter hemmer talentutviklingen og og gjør at mange talenter faller fra. Dette må være et stort tankekors dersom NTF skal ha som ambisjon at vi skal utvikle toppspillere i Norge. Jeg mener at et særforbund bør være forpliktet til å ha en slik ambisjon og til å jobbe for å realisere den. Det kan umulig være riktig å la de svakeste bestemme tempoet og kvaliteten på spillerutviklingen. Det blir også feil å basere rankingsystemer, metodikk og konkurransemodeller på de svakestes premisser.

Men tilbake til fotballen. Tennis og fotball er svært forskjellige idretter, så bare der er det vanskelig å forstå hva Sartz-Knudsen mener tennisen kan lære. Et tema som har vært diskutert en god del innen tennisen, er frafallsproblematikk. Hvordan hindre frafall fra idretten i ung alder? Heller ikke her kan jeg se at tennisen har noe å lære av fotballen. Frafallet i fotball er stort. Mens “alle” spiller fotball mens de går på barneskolen, gjør betydelig færre det når de blir 13-14-15 år. Mange motiverte talenter som har lyst til å bli gode, trives rett og slett ikke i en kultur som preges av en tankegang om at alle er like gode og at alle skal spille like mye. Barna vet selvsagt at det ikke er slik, uansett hva de voksne forsøker å fortelle dem. Etterhvert forsvinner motivasjonen, og mange av de beste slutter med fotballen fordi de opplever at det egentlig ikke er greit å være god. Norsk fotball er elendig når det gjelder å motivere og holde på de unge talentene. De dårligste holder kanskje ut i noen år, men etter å ha opplevd at det ikke stilles noen krav og at prestasjoner ikke er viktige, møter de før eller senere veggen.
Norsk tennis har absolutt null & nix å lære av fotballforbundet. Derimot har NFF selv mye å lære, og bør hente impulser fra utlandet.

For moro skyld sammenlignet jeg fotballforbundets "retningslinjer for barnefotball 6 - 12 år" med prinisppene til det anerkjente akademiet til den nederlandske storklubben Ajax. Synet på spillerutvikling kunne neppe vært mer forskjellig:

Ajax-akademiet
Verdenskjent fotballakademi for unge fotballspillere. Har fostret opp spillere som Johan Cruyff, Marco van Basten, Patrick Kluivert, Dennis Bergkamp, Frank Rijkaard, Clarence Seedorf og Rafael van der Vaart. De har også utviklet blant andre Zlatan Ibrahimovic og Christian Chivu.

• Ungdomslagene blir trenet på eksakt samme måte som A-laget
• Spillerne drilles i 4-3-3-formasjonen.
• Ajax har utviklet det de kaller «TIPS-modellen». Står for teknikk, innsikt, personlighet og fart (speed).
• Legger vekt på attraktiv, offensiv, kreativ, rask, fair fotball på motstanderens banehalvdel.
• Akademiet tar kun inn spillere etter lang tids speiding.
• Utvikler spillere fra de er åtte år gamle.

Retningslinjene
Utdrag fra Norges Fotballforbunds retningslinjer for «Barnefotball 6-12 år»:

• Vi skal ta vare på alle – både de flinke og de mindre flinke. Derfor bør alle spille like mye i kamper. Og vi ønsker å tone ned betydningen av resultatet.
• All erfaring tilsier at «topping» av lag er negativt (innebærer at noen får vesentlig mer spilletid enn andre). Det å spille på et best mulig lag har liten betydning for det enkelte barns fotballmessige utvikling.
• En bør også unngå å dele inn lag ut fra hvor gode spillerne er. Slik forskjellsbehandling bør en vente med.
• I barnefotballen er det «viktigere å være en god aktivitetsleder enn en god trener».

Sammenligningen - og resultatene - taler for seg...

Jeg tar med et eksempel fra ishockey helt til slutt. Også dette viser at Norge er håpløst akterutseilt, og igjen er budskapet: Bedre trenere for de yngste og tidligere satsing:

Profesjonell spillerutvikler Dag "Dagge" Wenstrøm mener svensk ishockey er bedre enn norsk fordi man i Sverige trener mer tidligere.
- Svenske unge hockeyspillere trener mer enn norske på tilsvarende alder. Mentaliteten er det også vesentlig forskjell på. I tillegg er svenske trenere mer utdannet enn sine norske kolleger, sier den profesjonelle spillerutvikleren Dag "Dagge" Wenstrøm til Budstikka.no.
- Det er stor forskjell på hockeykulturen mellom disse to landene. Skal Norge på noen som helst måte komme opp på det svenske nivået, må Norge utvikle langt flere internasjonale hockeystjerner. Skal du bli en god hockeyspiller bør du starte allerede som femåring. I tillegg er det viktig å ha gode utdannede trenere helt ned på disse gruppene, sier han. Til vanlig lever Wenstrøm av av å utvikle unge hockeyspillere i sitt hjemland i tillegg i Norge, Danmark og Sveits.
For femte året på rad avholdt Wenstrøm, i samarbeid med Jutul, Høstcamp i Bærum Ishall tre dager i høstferien forrige uke med nærmere 50 unge og ivrige iskrigere i alderen 6 til 14 år.

Norges Fotballforbund har ikke fått til noe som helst av betydning på lang tid. Det er svært overraskende at sentrale aktører i NTF omfavner fotballforbundet, som fremstår som et grelt eksempel på hvordan man ikke skal jobbe for å få frem talentene og utvikle lag og spillere på internasjonalt nivå. Der i gården er man sågar så bakstreversk at man ikke engang vil at unge norske fotballtalenter skal dra til utlandet for å prøve seg. Heller ikke norsk tennis har prestert noe av betydning i moderne tid, selv om Christian (Ruud) og Amy (i dag Raaholt) vel må betraktes som hederlige unntak. Det er likevel vanskelig å se at noen av disse spillerne var et resultat av en målbevisst og langsiktig satsing på talentutvikling i Norge. Da burde det jo strengt tatt kommet frem flere spillere fra Norge.

At tennisforbundet skal lære av fotballforbundet blir som om den halte skal hjelpe den blinde. You cannot be serious...

¨


HÅPER PÅ BEDRE TIDER? De som følger fotballandslaget har hatt lite å juble for de siste årene.
(Foto: Getty Images)