Hvem bør lære av hvem?

Denne bloggen skulle egentlig handle om tennis. Det gjør den, på sett og vis. Siden generalsekretæren i Norges Tennisforbund i fullt alvor mener at tennisen kan lære av fotballforbundet, må det nødvendigvis bli en god del fotball også. De fleste har kanskje allerede forstått at jeg er mildt sagt tvilende til om NFF har noe som helst å lære bort til noen. Spørsmålet er heller hva NFF kan lære og av hvem.

Norge fikk som kjent grisebank av Nederland i VM-kvalifiseringen, men Drillo gikk i kjent stil ut og mente at nederlandsk fotball hadde mye å lære av Norge... Det fikk meg til å gjøre følgende tankeeksperiment: Mange husker kanskje Eddie Edwards - bedre kjent som Eddie The Eagle? Den notorisk håpløse britiske engelske skihopperen som aldri kom over kulen? Hva om han hadde gått ut og hevdet at norske skihoppere hadde mye å lære av ham? Mange hadde trolig reagert med vantro og oppgitthet. Omtrent like dumt som om skøytetreneren for Madagaskar skulle si til vår skøytetrener Peter Müller at Norge har mye å lære av ham.


MYE Å LÆRE BORT: Drillo sammen med assistenttrener Ola By Rise. Drillo mener nederlandsk fotball har mye å lære av Norge...
(Foto: Getty Images)

Det har vært argumentert med at fotballen har gjort noe ”riktig”, siden det er så mange som driver med (”spiller” er å ta for hardt i) fotball i de yngre aldersgruppene her til lands. Forklaringen på at så mange driver med fotball er trolig ganske enkel, så får hver og en gjøre seg opp en mening om hva som er ”riktig”. Nøkkelbegrepet er ”oppbevaring av barn”. I en hektisk hverdag der mange foreldre synes det er en utfordring å få tid og overskudd til egne barn, synes mange det er greit å ”sette bort” barna til diverse aktiviteter. Kvaliteten på aktiviteten og hvilken oppfølging barna får, er av sekundær betydning. Et godt eksempel på dette er de mange fotballskolene som arrangeres over hele landet hver eneste vår/sommer og høst. Dette er ikke noe annet enn oppbevaring av barn til høy pris, uten trenere med kompetanse, uten noen plan for hva som faktisk skal læres bort, og med et så dårlig innhold at barna for det meste overlates til seg selv. Jeg snakker av egen erfaring, og har gjennom flere år også fått tilsvarende tilbakemeldinger fra mange – både fra barna selv og fra foreldre.

Utbyttet fra en fotballskole/fotballeir bør selvfølgelig være noe mer enn en T-skjorte (som regel sponset av Tine, uten at noen skriker opp om reklame rettet mot barn…), ball, sekk (som regel også sponset av Tine) og kanskje autografen til en eller annen fotballkjendis som slenger innom.
For mange klubber har ikke fotballskolene noen annen funksjon enn rene pengemaskiner. Det lokkes ofte med at profiler fra A-laget skal være med, men ofte ser man ikke snurten av disse. Klubbene benytter heller yngre juniorspillere, ja sågar guttespillere, med begrenset fotballkompetanse og minimal pedagogikk. Det er ikke lett å finne noen som har hatt fotballfaglig utvikling ved å delta på disse fotballskolene. Jeg kjenner faktisk ikke til en eneste. Holdningsmessig er det også så som så. Jeg har for eksempel aldri hørt så mye banning som etter at min egen sønn hadde deltatt på fotballskoler. Sponset av Tine - må vite.

Godt da – at det finnes fotballskolekonsepter utviklet og drevet av anerkjente utenlandske klubber, og at disse etter hvert også tilbys barn og unge her på berget. De siste årene har vi sett en tendens til at utenlandske fotballskoler ønsker å etablere seg også i Norge.
For noen år siden kunne selveste AC Milan tilby fotballskole i Asker og Bærum, men – ikke overraskende – da ble det bråk. Norske ”bedrevitere” (som det av en eller annen merkelig grunn er svært mange av i norsk fotball…) var ute og synset i vei, og mange kritiserte opplegget nord og ned. Milans fotballskole ble også motarbeidet av fotballens egne organer. På toppen av det hele kostet det en god del penger (!) å delta, noe som heller ikke passet ”den norske modellen” som synes å være basert på prinsippet ”dyrt og dårlig”. Milan-modellen var derimot basert på prinsippet ”noe dyrere men veldig mye bedre”. I dag er Milans fotballskole etablert som et tilbud for de som ønsker å utvikle seg, og den høster bare godord fra deltakerne. Det bør bety noe.

For noen år siden planla også selveste Liverpool en fotballskole i Norge, nærmere bestemt i Øyer, men Norges Fotballforbund var - nær sagt selvfølgelig - skeptiske til dette, selv om barna her trolig risikerte å lære mer på en time enn de ellers ville lære på en uke på ”Tine-skolen”… Likevel ville NFF nekte unge fotballspillere noe av den beste kompetansen de kunne få. Har vi kanskje en slik overflod med talenter der ute? Eller er det slik at det er typisk norsk å være god så vi vil ikke ha noen rovdrift på ungene våre? NFF ga ikke noe svar på hvorfor de ikke ønsket at det skulle arrangeres en fotballskole av kvalitet, fremfor en Tine-cup eller en lokal fotballskole der avdankede tredjedivisjonsspillere lærer ungene om samhold og lek, og minimalt om ”the beautiful game”.


LITE Å LÆRE BORT? Da selveste Liverpool for noen år siden ville tilby fotballskole i Norge, ble de motarbeidet av fotballens organer her hjemme...
(Foto: Getty Images)

Jeg har i mitt forrige innlegg på denne bloggen tatt opp den slående kontrasten mellom den filosofien som ligger bak det anerkjente Ajax-akademiet i Nederland, og de håpløse og bakstreverske norske barneidrettsreglene. Drillo mener som kjent at Nederlandsk fotball har mye å lære (!) av Norge, de som derimot mener at Norsk fotball har mye å lære av utlandet trenger imidlertid ikke bare å se mot Nederland. Island er også et nærliggende eksempel.
Reidar Vågnes, spiller- og trenerutvikler, har brukt erfaringer fra islandsk breddefotball i de ulike spiller- og trenerprosjektetene han har vært involvert i. Og på Island har de lenge rangert spillere under 12 år. Vågnes kan fortelle at de på Island organiserer lagene fra spillerne er 8 år gamle. Begrunnelsen er at de som ikke er på førstelaget skal ha en ”drive” for å stå på og trene hardere for å komme på førstelaget. Altså en stikk motsatt holdning enn i Norge. Her har vi en parallell til tennisen, der generalsekretæren i Norges Tennisforbund argumenterer for å droppe rankingen i U14, av hensyn til de spillerne som ”hater å se navnet sitt lenger nede på listen”, i følge Sartz-Knudsen. Han kan derfor umulig ha noen tro på at spillere lenger nede på listen får en ”drive” og en ekstra motivasjon for å stå på og trene hardere for å klatre på rankingen. Dette minner meg om karakterdebatten i skolen, der sosialistene tradisjonelt har ment at karakterer er ”noe herk” fordi karakterer skaper skoletapere. At karakterer gir en pekepinn om hvor man står i et fag og kan spore til ekstra innsats, synes å være en fremmed tanke for enkelte.

Men tilbake til Sagaøya: Spissingen i barnefotballen er ikke alene forklaringen på at islandsk fotball har eksportert et imponerende antall proffspillere til utlandet. Det skyldes også at det blir drevet godt i små, men faglig sterke klubbmiljøer. Her kan Norge ha noe lære, mener Vågnes.
Han understreker at vi må passe på at vi ikke bygger ned de små utviklingsmiljøene ute i klubbene. I stedet må vi styrke dem. Vi må gi de små klubbene tro på seg selv, følelsen av å være viktige og tilføre dem kompetanse. På den måten kan de fortsette og levere gode ”fotballemner” til toppklubben. Og så må vi la toppklubbene utvikle toppspillere, for det kan ikke de små klubbene gjøre.
Her hjemme mener tennisforbundet at spillerutvikling primært bør skje i klubbene. Det er positivt, men da må NTF også ta klubbene på alvor, og oppmuntre og støtte de klubbene som tør å satse. Talentfulle spillere som vil noe med tennisen og som er innstilt på å jobbe hardt for å utvikle seg, søker naturlig til klubbmiljøer med kompetanse, et sunt konkurranse- og prestasjonsmiljø, og en holdning som er preget av at det er både lov og mulig å bli god også i Norge.

Jeg avslutter også dette innlegget med et eksempel fra ishockeyen, der Norges beste klubb Vålerenga har sett seg lei på at de yngste spillerne ikke får de beste trenerne. Derfor ansetter VIF Hockey utlendinger med høy trenerutdannelse for å gjøre hockeyungene gode. Vålerengas Stig ”Myggen” Johansen har mangeårig erfaring som spiller både på klubb- og landslagsnivå, og har Norges høyeste trenerutdannelse. Han mener at ingen foreldre ville sendt barna sine på skolen om de visste at de ikke hadde lærere, og sammenligner det med å trene ishockey uten å ha en skikkelig trener. Myggen mener vi i norsk hockey har sett altfor mange eksempler på at en tilfeldig far trener et lag, uten annen kunnskap enn å ha et par skøyter og en fløyte, fordi han har hatt sønnen eller datteren på laget. Det er ikke bra i det hele tatt, mener Johansen. Parallellen til fotballen er klar, og også i norsk tennis finnes det urovekkende mange som i fullt alvor mener at det ikke er så farlig hvem som slippes løs på barna. I Vålerenga Hockey har de nå flere heltidsansatte trenere for aldersbestemte lag. Trenerne har en utdannelse som tar fem-seks år, i Norge gjør man unna trenerutdannelsen på et par langhelger…

De siste sesongene har Vålerenga tatt opplæringen seriøst, og klubbens skøyteskole har vært en suksess med rundt 150 påmeldte hver sesong. Får man 30-45 av disse til å fortsette på knøttelaget, regner klubben med at noen vil ende opp som A-lagsspillere om noen år. Stig Johansen understreker at man må starte i bunnen og gi de yngste de beste trenerne. Det er der grunnlaget legges. Det synes å være bedre kompetanse på Jordal Amfi enn på Ullevaal Stadion.


MYE Å LÆRE: Ruud van Nistelrooy, Joris Mathijsen og Giovanni von Bronckhorst jubler etter å ha mottatt tilbud om plass på Tines fotballskole.